søndag 13. mars 2011

Katt på hett blikktak? Om engasjerende kommunikasjon i sosiale medier.

Uke 10 i Twitterville!

Denne uken har vært frisk og preget av "det glade vanvidd". Ikke bare er dette en morsom boktittel, men også en beskrivelse av nye erfaringer gjort gjennom blogging og mikroblogging i uken som gikk. Jeg bruker dette blogginnlegget til å ta en pust i bakken fra all master-prosjekt-kunnskapssamling. Jeg trenger å reflektere litt over læringen som har foregått mellom ulike samtalepartnere i uken som gikk. Og som jeg har ytret tidligere: Jeg tar ansvar for meg!

Jeg starter det hele med mitt favorittdikt:

Livet er ikke alltid forgylt, og stundom kan det gå galt.
Men at det dertil er selvforskylt, er vel kan hende det verste av alt.
Men den som tviler på sin sag, han er slagen før sitt slag.
Og den hvis mål er like så god, vil for evig være nummer to.

Hvor går grensen?

Jeg liker å teste ut grenser og meninger. Noen ganger er dette en selsom affære. Jeg har tydeligvis tråkket på noen såre tær undervegs. I beste kvinnedags-ånd har jeg forsøkt å diskutere litt sånn motstrøms, og tro dere meg, det er ikke alltid like behagelig. Jeg har følt meg som kjerringa mot strømmen. Engasjement kan være så mye. Det kan også bety personkritikk når argumenter mangler i en diskusjon som ikke går helt som forventet. Ja - jeg har måttet tåle mye denne uken. Det har til tider vært kjempehett å ikke bare følge strømmen, alle klakkørene (de som digger ekspertkommentarene med superlativer hele tiden..) men også å sette fokus på litt andre elementer enn dem samtalepartnerne hadde forventet. Jeg har også blitt beskylt for å ha dårlig oppdragelse opp i det hele. Dette er jo et tydelig eksempel på mangel på saklige argumenter.

Nå synes jeg det er greit at dem som har hisset seg opp på grunn av min argumentasjon, eller mangel på dannelse, må få lov til å ventilere helt ut. Ja - dette betyr også at dem som finner det for godt til å skjelle meg ut på mail eller telefon, må få lov til dette. Jeg lytter helt ut, og så kan vi jo fortsette den konstruktive samtalen når vedkommende - kan vi kalle for "fornærmet" - har fått sagt sitt. Engasjement og energi henger sammen. Det samme kan gjøre det ganske fargerikt å være uenig i sak. Jeg synes nå vi skal holde oss til saken. Jeg vet ikke hva dere gjør, men jeg kjenner ikke alle jeg snakker med i sosiale medier, og er vel i utgangspunktet så i overkant målrettet og naiv av natur at jeg tror alle vil være like flinke og konstruktive som meg. Noen som kjenner seg igjen?

Hvem vet egentlig best?

Ja - hvem er egentlig ekspertene i de ulike sakene vi samtaler om i sosiale medier? I forrige blogg reflekterte jeg over selverklærte ekspertkommentatorer og deres "territorium". Denne antagelsen har blitt forsterket av mine finne-ut-hvor-grensen-går-svar i ulike diskusjoner på nett (mest Twitter). Vi er alle eksperter i vår egen boble. Jeg synes det er viktig å fokusere på nyanser og muligheten av å komme med supplerende innspill, argumenter og kommentarer. Da bringer vi diskusjonen videre flytende og konstruktiv. Jeg tar avstand fra personkritikk og går aldri i den fellen selv. Jeg som mener mye og dette (og hint..) synes også jeg skal være "resultat av egenmedisin".

Jeg har ikke alltid ment å utfordre eksperter, men jeg er oppriktig opptatt av nyanser. Om samtalepartnere ikke forstår, så er det jo greit å stille et spørsmål tilbake. Det blir for dumt å få en rekke personkritikker sendt tilbake, bare fordi man er uenig eller ikke forstår. Jeg beklager på det sterkeste jeg om jeg har tråkket for hardt på noen tær. Jeg er ikke alltid ekspert, men jeg har et stort omfang og bred erfaring med kommunikasjon, teknologiledelse og endringsprosesser. Jeg har MYE kursing i ulike elementer av samtale, kommunikasjon, samarbeid, forankring, coaching og alternative vinklinger for å fremstå som unik og annerledes. Merkevarer tar, som kjent, avstand til sine konkurrenter. Kjerneverdiene danner det "etterlatte inntrykk" i form av image eller omdømme (person eller virksomhet). Dette er saklig sett.

Jeg har enkelte following og venner i sosiale medier som jeg ser opp til. Dette er personer som har gått foran å tråkket veg. Disse sterke personene fremstår med stor ydmykhet til alternative innspill og argumenter. Det synes jeg vi alle kan ta lærdom av. En artikkel som ble sendt rundt til followers og venner i dag konkluderte med at vi mennesker er i utgangspunktet vennlige og medmenneskelig innstilt. Men du verden så vanskelig det kan være noen ganger å forbli slik. Dette skaper engasjement. Da er det viktig at vi alle tar ansvar og styrer flommen av ord og meninger i riktig konstruktiv retning. Ta det som et råd. Nettmobbing har jeg ytret meg om i tidligere blogginnlegg.

Hva er det som egentlig foregår?

Jeg synes dette spørsmålet er viktig å stille seg i flere sammenhenger. En sak som har vært heftig diskutert denne uken er Adecco-saken. Avsløringene om dårlig betalte vikarer, som går mer enn dobbeltvakter, får ikke godt nok betalt og ikke overtidsbetalt og det "hele" som strider mot Arbeidsmiljøloven. Mange skriker om at kommunene må si opp avtalen med Adecco. Men - hva med de kommunalt ansatte som har satt opp turnuser og vaktlister for å få driften til å gå i hop? Begge parter har helt sikkert kjent til saken lenge. Det er bare det at veldig misfornøyde arbeidstakere har i dag store muligheter til å varsle media. En slags Wikileaks fra helsesektoren.

Så går diskusjonene om hvem som visste hva. Men hvorfor lar vi oss lure? Det offentlige har en stor gjeng vikarer som jobber mye for lite, og mot anbefalingene i Arbeidsmiljøloven.Er Arbeidsmiljøloven et hinder for profitt og økonomisk lønnsomhet? Den skal følges, men er offentlig ansatte vikarer bedre enn Adecco-vikarer, eller vikarer fra andre selskap? Nå som avsløringene står i kø: Hvorfor er det ingen som tar på seg ansvaret og får jobben gjort? Det er i utgangspunktet pengehensyn som gjør at det offentlige oppererer med en stor variasjon av ansatt%-stillinger i mer eller mindre løse avtaler. Vikarer må ta doble vakter og flere vikariater for å få "det til å gå rundt". Hvem er det som lurer hvem her? Det offentlige bruker MYE penger på vikarer. Hvorfor er det ingen som ser potensialet i å øke antall faste ansatte og jobbe for at Arbeidsmiljøloven skal bli fulgt? Dumt med denne varsleren, hmm? Det fungerte jo så bra..? Så da blir det jo spennende å finne ut hva som skjer nå?

Hvorfor er dette så viktig i forhold til sosiale medier?

Med sosiale medier har vi fått en ny offentlighet og en ny mulighet til å samtale og diskutere oss frem til innhold i viktig informasjon i saker. Vi lager innhold og vi deltar i en 2-vegs symmetrisk kommunikasjon som fungerer best når begge parter spiller med åpne kort og forholder seg konstruktivt til innspill man ikke forstår. Vi fremstår også med en sårbarhet som kan gå på helsa løs når personkritikker hagler i offentligheten, og når noen ytrer mer om oss enn det vi klarer å prosessere. Det er ikke alt som ok å diskutere i sosiale medier. Og i hvertfall ikke med dem du ikke kjenner. Alt som kan minne om personkritikk bør vi alle fremstå fra å delta i. Selv om dette ikke akkurat er nettmobbing, så minner det mye om det. Hva som oppleves som "verbalt overgrep" er jo opp til den enkelte å vurdere. Vi har også ulike opplevelser av skikk og bruk.

Refleksjonene ovenfor viser også at virksomheter fremstår med sin sårbarhet, og må ta riskikoen for at medarbeidere ytrer om hendelser og aktiviteter som forsøkes å holdes skjult. Når det gjelder vikarer i offentlig helsesektor, så er det vel bare å følge pengesporet for å se hvor lenge dette har vært akseptabel atferd. Jeg synes ikke bare Adecco skal ta ansvar her og rette opp. Like mye dem som inngår avtaler med private selskaper (økonomi er alltid diskusjon i forhandlinger) og dem som setter opp turnuser og vakter. Og så er det jo engang slik at, dersom alle medarbeidere er fornøyde, så er det jo ingen som har behov for å lekke "hemligheter" ut til ledende mediekanaler.  Så da gjenstår det bare å si lykke til.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar