Hvor forberedt er du til å tåle så inderlig vel den urett som er i ferd med å ramme deg selv?

Vi må ansette Dem. 

Dette kunne vi lese om på papir og i sosiale medier denne siste uken. En av 5 i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet. Blant dem er en av 10 på uførestønad. Statistikkene til Nav er trist lesning. Dette er jo en situasjon som har vart i noen år, og den diskuteres med jevne mellomrom av Regjeringen som ønsker å bygge ned velferdsstaten for å finansiere andre viktigere prosjekter.

Så da  fikk vi en diskusjon om dette med hull i Cvn og om hvordan mange retter fokuset mot å finne feil. Vi  som ansetter kompetansepersoner. Overfor Dem som søker jobber og er supermotivert for å jobbe. Vi som ansetter folk til Vårt unike arbeidsmiljø, hvor vi så gjerne "vil høre til":

• Et miljø med kreative og engasjerte folk.
• Utfordrende og meningsfylte prosjekter.
• Et sted hvor du kan lære mye og utvikle deg, gode muligheter for faglig og personlig utvikling.
• En mangfoldig organisasjon med et kunnskapsrikt tverrfaglig arbeidsmiljø.
• En spennende arbeidsdag i sentrum av norsk politikk og arbeidsliv.
• En trivelig og uformell arbeidsplass i et av landets fremste miljø for merkevarer og digital transformasjon.

Hvem vil vel ikke høre til her?

"What you see depends on where you stand", Albert Einstein.

Vi eliminerer alle dem som (vi fortolker) "ikke passer inn" i vår homogene helhet og fellesskap. Når VI alle mennesker har behov for å tilhøre en gruppe. Dette behovet er samtidig den største driveren for å være aktiv i sosiale medier og med nettverksbygging. Vi strukturerer den verden vi definerer oss selv i. Fokuset på Oss og Dem er faktisk en asymmetrisk forskjellsbehandling som føles uverdig, urettferdig og kan gi oss skamfølelse. Den vanskelige skamfølelsen bryter oss ned der den "beskriver" hvordan det er noe galt med meg som person. Vi som er utenfor fellesskapet tildeles egenskaper, som vi ikke får være med å diskutere, eller forstå. Viktige egenskaper som ikke har noen verdi i det forestilte fellesskapet stillingsannonsen beskriver. Dette kan være snakk om rene feiltolkninger, der den som ansetter tildeler søkere motiver Vi ikke har.

Vi må kunne kreve av folk som ansetter at de tenker før de dømmer Oss ut fra hva vi skriver i CVn og i søknaden. For ikke å snakke om hvordan vi formulerer oss i Linkedinprofilen. Så er det en gang slik at et hvert menneske har en rekke ulike vaner, uvaner og "feil" de ikke er seg bevisst, av den grunn at bevisstheten vanligvis ikke er rettet mot dem. Som en av mine mange gode samtalepartnere formulerer dette: 

" Mennesker har mange sterke og svake sider. Hjernen vår er skapt for å hjelpe andre og til å løse problemer. Den er meningsdannende. Dette er isolert sett sterke egenskaper. Å fokusere på feil og hull i CVn, kan bety at mennesker har feil eller mangler som Vi må rette opp. Det er bare at dette ofte blir feil. Vi rekrutterere må slutte å lete etter feil hos kandidatene, og i stedet se etter potensialet og mulighetene.  Alder bare et tall." 

Hull i CVn kan ofte være gull verdt! Pass opp for hva du bruker fokuset og konsentrasjonen, retter oppmerksomheten mot. Plutselig rettes dette fokuset og negative perspektivet mot deg selv..-->

Vår hjerne er formbar på nesten alle måter og dimensjoner. Vi lærer hele livet.

Hjernen er plastisk og den utvikler nye hjerneceller hele livet. Det vi fokuserer mye på, bruker hjernen til, får vi mere av. Når vi trener fysisk aktivitet, så er det hjernen som får best effekt av treningen. På alle dimensjoner og effekter.  Derfor vil vi også se at den uretten som først rammer allerede stigmatiserte grupper, og som man ikke identifiserer seg med, har en tendens til å spre seg til flere grupper. Når vi har trent hjerne vår til å fokusere på å finne feil og mangler hos, allerede stigmatiserte grupper som:

• Kompetansepersoner - med unik og mangfoldig kompetanse, men som har hull i CVn. (Når 9 av 10 virksomheter etter sigende har store problemer med å finne bred kompetanse).
• Motiverte jobbsøkere med bred og unik kompetanse i alderen 45+ år har store problemer med å skaffe seg nye jobber (Når sosiale-medier-generasjonen bytter jobb en gang i året).
• Når man søker jobb uten å være i 100% fast jobb (Selv om mange bedrifter beskriver at de er engasjert i Inkludert Arbeidsliv), siden man liker best å flytte folk sidelengs innen bransjen.
• Når kompetansepersoner med behov for tilrettelegging eller en annen kultur banker på døren og søker jobber (Selv om Regjeringen har lansert Inkluderingsdugnaden).
• Trygdete, NAV-ere og Uføre (Vel vitende om at alle diagnoser er midlertidige, og vi kan alle trene, jobbe og få behandling til vi er helt friske, faktisk. For så å fortsette i JOBB IGJEN).

Hjernen jobber for å danne en mening. Den liket å bearbeide inntrykkene til en slags likevekt mellom hjernedelene. På samme måte som energibalansen tenderer mot likevekt. Det kan bety at den negative energien du bidrar med overfor engasjerte jobbsøkere. Basert på dine egne stigma og negative holdninger til personer. Plutselig rammer dette uvesenet og negative energien deg selv. Og du selv handler i en ubehagelig situasjon som jobbsøker?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt om likesinnede som er sjokkert over hva de opplever "å bli sjokkerende dårlig håndtert" av ledere og fag-personer (i hovedsak rekrutterere) som skal ansette bred kompetanse. 

Hvor foreberedt er du til å tåle den uretten som er i ferd med å ramme deg selv?

"Vi blir målt på hvor gode vi er på å unngå å gjøre feil. Anbefale feil ansettelser".

Trenger vi en inkluderingsdugnad fra Regjeringen forkledt som PR-kampanje? Det blir i hvert fall gode samtaler av dette på Linkedin. Vi er mange som deler kunnskap i det godes ånd. Mange kloke refleksjoner om muligheter. Medfølelsen er umiddelbar og ekte. Vi kan alle handle annerledes om vi tenker gjennom situasjonen og er villig til å være både modig og utholdende. Jeg synes vi skal slutte å prate om utfordringene og starte på handlingsplanen. Det er faktisk krise på  langsikt for velferdsstaten om en av 5 oppegående mennesker i arbeidsfør alder MÅ FORTSETTE å stå utenfor arbeidsmarkedet. Velferdsstaten krever at vi ser på all økonomisk støtte og helsehjelp som midlertidige løsninger. Når vi er ansvarlige aktører i eget liv med valgmuligheter.

Vi er bare mennesker og vi gjør alle feil. Vi misforstår, tolker og feiltolker. Som medmennesker har vi alltid et valg. Bare vi er villige til å ta oss bryet med å tenke. Å tenke grundig gjennom, avbryter den aktiviteten man er i ferd med å gjennomføre. Refleksjonen skaper en avstand til en selv og sine gjøremål. Det er lettere å innrømme feil og feiltolkninger når man forstår hva man er skyldig i og konsekvensene av dette. Når man er i et faglig miljø som stimulerer til anstrengelser, så har man en mulighet til å lese situasjoner og mennesker, og dermed håndtere prosesser som kan bringe frem et mangfold av alternative løsninger. Som alternative kandidater til å løse den jobben man leter etter kompetanse til. En utfordring er å kunne stole på, ta sjanser og bruke tid og ressurser med folk du ikke har et nært forhold til. Det er lettere å medfølelse til folk du har en relasjon til. 

Slik kan hull bli til gull verdt!

Skal vi ikke bare ta en jobbprat?